I løpet av de 10 dagene vi var på Riksen fikk vi masse besøk. Alle våre nærmeste tok turen. De fikk truffet Amanda, og stått sammen med oss i den tøffeste perioden av våre liv. Noen av dem som kom inn flere ganger var Amandas mormor og morfar. En av gangen de var inne spurte mormor intensivpleierne som passa på Amanda, om det var noe hun kunne gjøre for barnebarnet sitt. Trengte hun kanskje en strikke lue eller sokker? Svaret kom kontant, at ja, hun trenger lue, hun trenger sokker, hun trenger votter og et lite teppe. Så la de til med et smil: ”Helst en bærepose full…”, før de rettet seg og sa at: ”Nei. Amanda trenger bare et sett, men vi, vi trenger mange.” – og dette svaret, det var den spede begynnelsen på Amandaprosjektet.